Hvem betaler til slutt?

Av Terje Moy, ansvarlig redaktør · Oppdatert september 2026

Hovedregelen i forliksrådet er enkel: den som taper saken, betaler – både sitt eget og motpartens. Men lovens tak gjør regningen begrenset, og ender saken med forlik, er kostnadsfordelingen noe partene selv avtaler.

«Hvem sitter igjen med regningen?» er kanskje det mest praktiske spørsmålet i hele kostnadsbildet. Svaret avhenger av hvordan saken ender: dom, forlik eller innstilling gir tre ulike svar. Og i motsetning til i tingretten, der kostnadsansvaret kan bli stort, er beløpene i forliksrådet begrenset av stramme tak – det gjør risikoen mulig å beregne på forhånd for begge parter.

Denne artikkelen går gjennom de tre utfallene og viser hvem som betaler hva i hvert av dem. Hvilke poster som overhodet kan kreves – gebyr, reise og rettshjelp inntil 4 R = 5 380 kroner (per 2026) – er forklart i detalj i sakskostnader i forliksrådet.

Utfall 1: Dom – taperen betaler, innenfor takene

Avsier forliksrådet dom, tar den også stilling til sakskostnadene. Hovedregelen er at den som vinner fullt ut, får kostnadene sine dekket av motparten – forutsatt at de er krevd og dokumentert. For taperen betyr det i praksis:

• Vinnerens behandlingsgebyr: 2 071 kr (per 2026) – hvis vinneren var klager.
• Vinnerens reiseutgifter til møtet, der det var personlig møteplikt.
• Vinnerens utgifter til rettshjelp – begrenset oppad til 4 R = 5 380 kr (per 2026).
• I tillegg: sitt eget – tapt gebyr (hvis taperen var klager), egen reise og egen eventuell advokat.

Var det den innklagede som tapte, kommer selvsagt også selve kravet med forsinkelsesrente på toppen. Et samlet regnestykke finner du i hva koster det å tape?

Ved delvis medhold er bildet mer åpent: forliksrådet kan la hver part bære sine egne kostnader, eller fordele dem etter hvor mye hver part har fått gjennomslag for. Vinner du 60 prosent av kravet, er det ingen automatikk i at motparten dekker alt du har lagt ut.

Utfall 2: Forlik – dere avtaler fordelingen selv

De fleste saker i forliksrådet løses ved megling, og da er kostnadene en del av forhandlingen på lik linje med selve kravet. Et rettsforlik kan fordele kostnadene akkurat slik partene ønsker:

• Hver part bærer sitt – den vanligste og enkleste løsningen. Klageren «mister» gebyret, den innklagede slipper å dekke det, og ingen skylder hverandre noe for prosessen.
• Innklagede dekker gebyret – naturlig når forliket i realiteten gir klageren medhold, for eksempel full betaling over litt tid.
• Kostnadene bakes inn i beløpet – partene enes om én rund sum som dekker både krav og kostnader, uten å spesifisere.

Hvordan du veier et forlikstilbud opp mot sjansen for dom – med kostnadene som en del av regnestykket – er tema i forlik eller dom – hva bør du velge?

Utfall 3: Innstilling – ingen vinner, ingen taper

Blir partene ikke enige, og forliksrådet verken kan eller vil dømme, blir saken innstilt. Da har forliksrådet ikke tatt stilling til hvem som har rett, og det er dermed heller ingen «taper» å legge kostnadene på. I praksis blir hver part som regel stående med sitt: klageren med gebyret, begge med egne utgifter.

Tar klageren saken videre til tingretten, inngår kostnadene fra forliksrådet i det samlede kostnadsoppgjøret der – den som til slutt vinner i tingretten, kan kreve også forliksrådskostnadene dekket etter tvistelovens alminnelige regler. Innstillingen er altså ikke nødvendigvis siste ord om hvem som betaler.

Derfor er risikoen forutsigbar

Det som gjør forliksrådet spesielt, er ikke hovedregelen om at taperen betaler – den gjelder i hele rettssystemet. Det spesielle er takene. Fordi tvisteloven § 6-13 uttømmende begrenser hva som kan kreves, vet begge parter på forhånd hva et tap maksimalt kan koste i prosesskostnader:

Uansett hvor mye motparten ruster opp med advokater, kan altså ikke regningen som veltes over på deg vokse forbi takene. Sammenlign det med en full rettssak, der motpartens sakskostnader kan bli mange titusener – det er denne forskjellen som gjør at vanlige folk tør å både fremme og forsvare seg mot krav i forliksrådet. Satsene bygger på rettsgebyret og justeres normalt årlig.

Når betalingen ikke kommer

Én ting er å bli tilkjent sakskostnader – noe annet er å få pengene. Dommen eller rettsforliket gir deg et tvangsgrunnlag som omfatter både kravet og kostnadene, og betaler motparten ikke frivillig, kan du begjære utlegg hos namsmannen når oppfyllelsesfristen er ute. Prosessen – og de nye gebyrene som da påløper – er beskrevet i motparten betaler ikke – hva nå?

Ofte stilte spørsmål

Er det alltid taperen som betaler kostnadene i forliksrådet?

Som hovedregel ja, når saken ender med dom og den ene parten vinner fullt ut – men bare innenfor takene i tvisteloven § 6-13. Ved delvis medhold kan kostnadene deles eller hver part bære sine egne. Ved forlik avtaler partene fordelingen selv, og ved innstilling blir som regel hver part stående med sitt.

Hvordan fordeles kostnadene ved forlik?

Helt som partene blir enige om – kostnadene er en del av forhandlingen. Vanligst er at hver part bærer sitt, men det kan like gjerne avtales at den innklagede dekker gebyret, eller at alt bakes inn i forliksbeløpet. Pass på å avklare det uttrykkelig og få fordelingen med i rettsforliket før møtet avsluttes.

Hva skjer med kostnadene hvis saken innstilles?

Da har forliksrådet ikke avgjort tvisten, og ingen part pålegges å dekke den andres kostnader – hver blir i praksis stående med sitt. Går saken videre til tingretten, inngår kostnadene fra forliksrådet i kostnadsoppgjøret der, slik at den som vinner til slutt, kan kreve dem dekket etter tvistelovens alminnelige regler.

Kan jeg bli ansvarlig for motpartens fulle advokatregning?

Nei, ikke i forliksrådet. Uansett hva motpartens advokat faktisk koster, kan du maksimalt pålegges å dekke 4 rettsgebyr – 5 380 kroner per 2026 – for rettshjelp, pluss gebyret og reiseutgifter. Beløp ut over taket må motparten bære selv. Det er nettopp denne begrensningen som gjør kostnadsrisikoen i forliksrådet liten og forutsigbar.