Namsmannen og namsfogden

Av Terje Moy, ansvarlig redaktør · Oppdatert september 2026

Namsmannen er myndigheten som gjennomfører tvangsinndrivelse i Norge – og samtidig sekretariatet som administrerer forliksrådet. Samme kontor har altså to helt ulike hatter, og for deg som skylder eller krever penger er det viktig å vite hvilken hatt kontoret har på når du kontakter det.

De fleste hører om namsmannen første gang i et brev: et varsel om utleggsforretning, en innkalling fra forliksrådet, eller en forkynning av en forliksklage. Brevene kommer gjerne fra samme adresse, og det skaper forvirring. Er namsmannen en domstol? Er det politiet? Kan de ta tingene mine? Og hvorfor står namsfogden som avsender på post fra forliksrådet?

Denne artikkelen rydder i begrepene: hvem namsmannen og namsfogden er, hvordan de er organisert i politiet, hva de gjør som tvangsinndriver, og hva de gjør som forliksrådets sekretariat.

Hvem er namsmannen – og hva er en namsfogd?

«Namsmannen» er ikke én person, men en funksjon: den offentlige myndigheten som har ansvar for å gjennomføre tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven. Ordet kommer av det gamle «nam», som betyr å ta beslag i noens eiendeler. Når en kreditor har et tvangsgrunnlag – for eksempel en dom fra forliksrådet – og skyldneren fortsatt ikke betaler, er det namsmannen som med lovens makt kan sørge for at kravet likevel blir dekket.

Namsfogd er tittelen på den som leder namsmannsfunksjonen i byene og de større distriktene. I andre deler av landet ivaretas funksjonen av lensmannen eller politistasjonssjefen. I praksis brukes «namsmannen» som fellesbetegnelse, og det er også ordet du oftest møter i brev og skjemaer. Innholdet i rollen er det samme uansett tittel.

Namsmannen er en del av politiet. Norge er delt inn i tolv politidistrikter, og hvert distrikt har ansvar for namsmannsoppgavene i sitt område – les mer i de tolv politidistriktene. Det er altså sivilt ansatte i politiet, ikke uniformert politi, som behandler sakene.

Hatt nummer én: tvangsinndriveren

Namsmannens mest kjente rolle er som tvangsinndriver. Når en kreditor har et tvangsgrunnlag og skyldneren ikke gjør opp, kan kreditor begjære utleggsforretning hos namsmannen. Gebyret for en utleggsbegjæring er 0,69 rettsgebyr – 928 kr per 2026 – og betales i utgangspunktet av kreditor, men legges som regel til kravet mot skyldneren.

I utleggsforretningen undersøker namsmannen skyldnerens økonomi og avgjør utfallet:

• Utleggstrekk – fast trekk i lønn eller ytelser. Fra 2026 gjelder nye regler om ett samordnet trekk, se utleggstrekk i lønn og ytelser.
• Utleggspant – sikkerhet i eiendeler som bolig, bil eller konto, som senere kan danne grunnlag for tvangssalg.
• «Intet til utlegg» – skyldneren har verken trekkgrunnlag eller eiendeler å ta beslag i.

Namsmannen behandler også begjæringer om tvangssalg av løsøre og andre former for tvangsfullbyrdelse, og det er dessuten namsmannen som mottar og utreder søknader om gjeldsordning for personer med alvorlige og varige gjeldsproblemer. En grundig gjennomgang av hele namsmannsrollen finner du hos namsmannen.com.

Hatt nummer to: forliksrådets sekretariat

Den andre hatten er mindre kjent, men minst like viktig: namsmannen er sekretariat for forliksrådet. Det betyr at det er namsmannskontoret som tar imot forliksklagen når du sender den, registrerer saken, forkynner klagen for motparten, setter tilsvarsfrist, kaller partene inn til møte og sender ut avgjørelsen etterpå. Alt det praktiske og administrative rundt en forliksrådssak går altså gjennom politiet – les mer i sekretariatet: politiet og namsfogden.

Én ting er det avgjørende å holde fast ved: sekretariatet dømmer ikke. Selve møtet ledes av forliksrådets tre folkevalgte medlemmer, og det er de – ikke politiet – som megler og eventuelt avsier dom. Namsmannen forbereder og administrerer; lekdommerne avgjør.

Hvorfor har samme etat begge rollene?

Ordningen har historiske røtter – lensmannen har i århundrer vært statens lokale «altmuligmann» i sivile saker – men den har også en praktisk begrunnelse. Et pengekrav vandrer ofte mellom de to sporene: først forliksklage og dom, deretter utlegg. Når samme kontor administrerer begge deler, kan saken flyte smidigere. Tydeligst ser du det i den kombinerte forliksklagen og utleggsbegjæringen, der kreditor sender én begjæring: bestrider skyldneren kravet, går saken til forliksrådet – hvis ikke, fortsetter den som utleggsforretning hos namsmannen.

Samtidig er dobbeltrollen omdiskutert. Kritikere har pekt på at det kan virke uheldig at domstolens sekretariat ligger hos den samme etaten som senere skal tvangsinndrive dommen. Til det hører to viktige motvekter: avgjørelsene i forliksrådet treffes av uavhengige, folkevalgte medlemmer, ikke av sekretariatet – og enhver dom kan bringes inn for tingretten med full ny prøving. Vil du gå dypere i denne debatten, har vi en egen artikkel om rettssikkerheten i forliksrådet.

Hva namsmannen kan – og ikke kan

Er du uenig i selve kravet, hører innvendingen hjemme i forliksrådet eller tingretten – ikke hos namsmannen. Er du derimot uenig i måten tvangsinndrivelsen skjer på, for eksempel størrelsen på et trekk, kan du klage til namsmannen, og namsmannens avgjørelser kan bringes inn for tingretten.

Slik kommer du i kontakt med namsmannen

1. Finn riktig kontor. Namsmannen følger politidistriktene, og forliksrådet følger kommunen. I forliksråd-katalogen finner du kontaktpunktet for din kommune.
2. Bruk digitale løsninger der du kan. Forliksklager og utleggsbegjæringer kan i stor grad sendes digitalt via politiets tjenester på politiet.no.
3. Svar alltid på brev. Enten brevet gjelder en forliksklage eller et varsel om utlegg: fristene er korte, og taushet svekker bare din egen posisjon. Hva som står på spill hvis en dom ikke følges opp, kan du lese i motparten betaler ikke – hva nå?

Ofte stilte spørsmål

Er namsmannen og namsfogden det samme?

I praksis ja. Namsmannen er funksjonen som gjennomfører tvangsfullbyrdelse og er sekretariat for forliksrådet, mens namsfogd er tittelen på den som leder denne funksjonen i byene og de større distriktene. Andre steder ligger oppgavene hos lensmannen eller politistasjonssjefen. Oppgavene og reglene er de samme uansett hvilken tittel kontoret bruker.

Hvorfor får jeg brev fra politiet om forliksrådet?

Fordi sekretariatsfunksjonen for forliksrådene ligger hos politiet ved namsfogden eller lensmannen. Det er sekretariatet som registrerer forliksklager, forkynner dokumenter og kaller inn til møter, og derfor står politiet som avsender. Selve saken avgjøres likevel av forliksrådets tre folkevalgte medlemmer – politiet verken megler eller dømmer i møtet.

Kan namsmannen ta eiendelene mine uten dom?

Namsmannen kan bare gjennomføre utlegg når kreditor har et tvangsgrunnlag. Ofte er det en dom eller et rettsforlik, men for uimotsagte pengekrav kan også et skriftstykke – typisk en faktura med varsel – være særlig tvangsgrunnlag. Du skal alltid varsles først og har rett til å uttale deg. Bestrider du kravet med en reell innsigelse, skal tvisten som hovedregel avklares i forliksrådet før inndrivelsen fortsetter.

Koster det noe å bruke namsmannen?

Ja. En begjæring om utleggsforretning koster 0,69 rettsgebyr, som utgjør 928 kr per 2026. Gebyret betales av kreditor som fremmer begjæringen, men legges normalt til kravet slik at skyldneren til slutt må dekke det. Satsene justeres jevnlig, så sjekk gjeldende beløp hos Politiet eller på Lovdata før du sender en begjæring.